Stikkord
Litt informasjon først. I disse tider med arbeidstidsforhandlinger et det et punkt som er ekstra vanskelig å svelge, og det er flytting av ubunden tid til deler av skoleåret der elevene ikke er til stede. Slik avtalen vår er nå har vi arbeidstiden delt inn i bunden og ubunden tid. Bunden tid er når vi er på skolen, og denne tiden går for det meste med til møter, undervisning, og noe kontortid. Ubunden tid er tid der vi ikke må være på skolen, og denne disponerer vi fritt selv. Den går ofte med til planlegging av tilpasset opplæring, samt vurderingsarbeid. Læreryrkets særegenhet gjør at man er avhengig av denne ubundne tiden for å sikre god kvalitet i undervisning, og at elevene mottar god respons på prøver og innleveringer innen rimelig tid. Dette fordi at dersom man skal være til stede for elever, kollegaer og ledelse på en dynamisk og god måte i arbeidstiden får man ikke nødvendigvis unnagjort retting og undervisningsplanlegging på en god nok måte. Denne teksten er mitt forsøk på å presentere yrkets egenart, og å skape forståelse for hvorfor det er viktig å verne om arbeidstidavtalen vår slik som den er.
”En helt vanlig dag på jobben”
Klokka er snart åtte, og kulden river litt i kinnene mine idet jeg nærmer meg hovedinngangen. Lysene skinner ut fra arbeidsrommene i andre og tredje etasje. Pust inn. Jeg vet jeg har en hulltime på timeplanen min senere i dag, og funderer litt på hvordan jeg skal dele inn gruppene til det nye prosjektet i RLE. Det er mange hensyn å ta. Etter å ha sett over planene for dagen, og koblet meg på hva jeg skal lære bort og hvordan, går jeg for å gjøre klart klasserommet. På veien møter jeg Torgeir. Torgeir er alltid tidlig ute til skolen, og jeg vet at han ikke har det så greit hjemme. Vi diskuterer den sjokkerende hendelsen i den forrige episoden av ”The Walking Dead”, og jeg spør om råd om hvordan jeg kan løse et problem i spillet ”Plants versus Zombies.” Torgeir forklarer ivrig, og jeg ser senkede skuldre og et ekte smil.
Mål skrives på tavla, elever møtes i døra med et varmt blikk, og små og store spørsmål besvares etter beste evne før vi finner roen der vi skal være med riktig utstyr på plass. Linda er borte igjen, og jeg kjenner klumpen i magen. Timen går, og jeg kjenner hvor mye jeg elsker jobben min. Friminutt. Ti minutt der jeg møter Janne på et grupperom. Vi har to undervisningstimer sammen i uken, men ingen felles hulltimer der vi kan planlegge dem. Vi får likevel gjort mye på ti minutter. Time igjen – same procedure. Fruktfriminutt. Hanne får ikke låst opp skapet sitt, så jeg går på jakt etter den store avbitertangen. Krise avverget, friminutt over. Fritime. Jeg ringer hjem til Linda, og får mor på telefon. En groggy stemme stiller seg undrende til at Linda ikke er på skolen, men hun kan etter litt om og men bekrefte at jenta er i senga si. Klumpen i magen lever i beste velgående. Jeg finner frem et LP-skjema, og skriver en grundig redegjørelse av situasjonen rundt Linda. Før rapporten er ferdig har det banket på døra fire ganger. Har jeg sett Lotta? Kan jeg låse opp musikkrommet? Kan jeg finne frem et plaster? Jeg har vondt i magen – kan jeg gå hjem? Jeg går og levere rapporten til skolens sosialpedagogiske rådgiver. Her trenger jeg rett og slett veiledning fra flinke fagfolk. Vi blir enige om at saken kan drøftes på team neste tirsdag. Fritime over.
Midttimen er der, og jeg tar på meg den gule vesten. De obligatoriske diskusjonene om hva som er inne- eller utesko avløses av påminnelser om at det ikke er lov å spise i vrimlearealet. Jeg ser Kåre sitte alene i en krok, og går for å slå av en prat. Etter hvert kommer det flere andre elever slentrende, og jeg kan trekke meg tilbake etter å ha forsikret meg om at Kåre er med i praten. Jeg rusler rundt i vrimlearealet og danner meg et overblikk. Renate, Janne og Laila kommer løpende og vil fortelle om nyttårsballet i går. Guttene fra 10. trinn danset, og han ene var bare så kjekk. Siri stiller seg sammen med oss midt i samtalen. Renate vil vite hvorfor hun ikke var der. ”Jeg hadde ikke lyst…” er svaret, men blikket sier noe annet. Janne skynder seg å si at det egentlig hadde vært litt kjedelig. Jeg smiler til henne når ingen ser. 25 minutt er over, og jeg skynder meg til personalrommet for å spise maten min.
RLE. Hender i været argumenterer ivrig for hvilke menneskerettigheter som er blitt brutt i Syria. Jeg merker engasjementet stige, men noterer meg også at Selene ser ut som om hun vil være alle andre steder. Under nærlesing av ”Menneskerettighetenes historie” setter jeg meg på huk ved siden av og spør om hun kan fortelle meg hva en menneskerettighet er for noe. ”Du skal gjøre mot andre som de og vil gjøre mot deg?” Jeg tar meg tid til å forklare grundig, og vi snakker litt om Guantanamo. Et lys går opp, og et takknemlig smil møter meg før jeg går frem for å starte evalueringen av målet for timen. På vei til arbeidsrommet mitt etter timen møter jeg på en kollega. ”Kan du se litt på dette vurderingsskjemaet?” Selvsagt kan jeg det. Siste time leksehjelp. Drar litt på det når Knut spør om hjelp til ligningen, men det går. Marit hjelper flittig fra sidelinjen. Opp med stoler, ut med søppel, hils ved pulten, takk for i dag! Pust ut.
På med jakka, hilsing i trappa, og så er det på tide å dra hjem. Jeg fikk ikke sett på gruppeinndelingen i RLE, men jeg vet at både den, samt innholdet i timene i morgen og onsdag, kan få oppmerksomhet i kveld. Middag først, og kanskje litt kos med samboeren. Engelsktentamenene må også jobbes med, der jeg endelig føler at jeg begynner å få grepet på god respons til mine unge håpefulle. Jeg fyller lungene med luft, og kjenner hodet summer etter alle inntrykkene dagen har hatt med seg. Jeg elsker jobben min, men nå skal det bli godt å koble av med en episode ”The Walking Dead” før jeg fortsetter arbeidet. Kanskje til og med to.